Finale

I morres reiste jeg fra Saint Etienne de Tinée. Leiligheten vår i to netter overlot jeg til guttene som sjekket oss ut og tok bilen og leiesyklene videre.

Det absolutte høydepunktet ble nådd i går og dagens etappe gikk sørover til Nice. Avstanden er 75 km og hovedveien følger elva Tinée nedover. Det kunne blitt en svært enkel reise med avslutning ved havet.

Jeg tok isteden en fin omvei opp i fjellet langs en rute markert som "gastronomisk". Etter klatring fra 500 til 1300 moh kom jeg til Roubion, en liten landsby som klamrer seg fast til fjellsiden. Her fikk jeg en deilig salat med ost.

En stund etterpå nådde jeg dagens topp, Col de la Couillole, på 1678 moh. Det var siste pass på turen - det utmerket seg ikke for høyde eller vakkert landskap. Men jeg gledet meg over en seks mil lang nedoverbakke.

Først gikk det bratt ned mot Beuil. Deretter slynget veien seg gjennom et juv, med høye vegger av rødt fjell. I bunnen renner elva Cians.

Ved femtida var jeg framme ved leiligheten i Nice. Da var sykkelturen over og målet nådd. Det ble 205 mil, mange harde bakker og uforglemmelige opplevelser.

Takk til Ingvil som støttet det ville prosjektet mitt og Jostein som ga meg fri fra jobben. Takk til familie, venner og bekjente som har heiet meg fram og hatt trua på at jeg skulle klare å gjennomføre utfordringen. Nå gleder jeg meg til å komme hjem.

Col de la Bonette

Dagens aktivitet startet med biltur til Nice for å hente leide sykler. En fin TREK-sykkel til hver av guttene.

Første etappe på sykkelturen til Col de la Bonette gikk fra leiligheten til landsbyen Saint Etienne de Tinée. Det er sju kilometer og et par hundre meter stigning. 

Et havari på den ene sykkelen førte til at vi måtte endre planer. Girøret brakk og sykkelen kunne ikke repareres uten et nytt. Guttene måtte dele på en sykkel og en bil.

Etter lunsj startet  vi opp fra Saint Etienne de Tinee på 1150 moh. Til Col de la Bonette er det ca 23 km og 1650 høydemeter. Det gikk fint, med hovedsaklig gode forhold på veien og liten trafikk.

Været ble etterhvert dårligere, med tåke og skyer. Alle tre kom opp og kunne markere med  bilde. Fantastisk å ha med Ole og Gustav på toppen, som er det største passet i Alpene, med 2802 moh. Nå har de sett og erfart litt av det jeg har gjort i disse ukene.

Nå har vi fått sett på vm i fotball og spist masse pizza. En nydelig dag er over. Et definitivt høydepunkt på turen.

Det ble 65 km og nesten 2000 høydemeter i dag.

Esischie, Fauniera og Lombarde

Marmora er en liten Italiensk landsby, hvor et par reiselivsbedrifter klarer å skape liv. Ved middagen hørte jeg både italiensk, tysk, fransk og engelsk. Det er fotturer i fjellet som trekker, tror jeg.

Jeg fikk et seksmannsrom for meg selv i Marmora. Halv åtte var det frokost med mine fire nye italienske venner. En time senere var jeg på sykkelen.

Første pass var Colle Esischie på 2370 moh. Veien opp fra Marmora på 1230 moh var 12 km lang og 3 m bred med asfalt av svært varierende kvalitet.

Det var en meget vakker dal jeg fulgte opp til toppen. Ingen biler og motorsykler. Været var fantastisk.

Neste pass kom etter et lite stykke ned og opp, delvis med vandring over snø. På Colle Fauniera ligger på 2480 moh og sykles nok mest fra sørsiden. Jeg møtte to syklister på toppen og flere da jeg rullet ned til Demonte.

Etter en pastalunsj i Demonte bar det vestover mot Frankrike igjen. Jeg tok av hovedveien da det var 19 km igjen til grensen, ca 1500 meter opp.

Fin bred vei med krevende klatring opp, Mye flott landskap og ikke for mye trafikk.

Passet heter Col de la Lombarde og ligger på 2350 moh. Nedturen til Isola gikk fort og for første gang uten ekstra jakke, på grunn av varmen. Nær Saint Etienne de Tinèe fant jeg leiligheten med Ole og Gustav - gjensynsglede!

Det ble 10 mil og 2900 høydemeter i dag.

Agnel og Sampeyre

Fantastisk utsikt fra det store familierommet mitt i morres. Det ble tidlig frokost, både Gregory og jeg hadde krevende etapper foran oss. Han skulle ta Col de Vars og Col de la Bonette, mens min plan var å ta en ny avstikker til Italia.

Fra hotellet Ferme d'Isoard i Arvieux trillet vi ned noen få kilometer til krysset der han tok mot Gulliestre. Etter varme takk og lykke til skiltes vi der på veien.

Jeg tok fatt på klatringen opp til Col Agnel på 2744 moh. Det var lite trafikk og tilsynelatende livløse bygder på vei gjennom den brede og vakre dalen inn mot toppen.

Halvveis opp ble jeg tatt igjen av et ungt par, også på landeveissykler. Jeg fulgte dem oppover og pratet litt. De var fra Normandie og trente til et mosjonsritt som inkluderer flere av de kjente passene jeg har vært over.

Spektakulære landskap er det på begge sider, både den franske og den italienske. Kanskje mer dramatisk på sydsiden. Tilsynelatende nedstengte lokalsamfunn er det både i sør og nord.

Nedkjøringen endte på under 1000 moh, ved tettstedet Sampeyre, som var starten på min neste klatring - Colle de Sampeyre på 2284 moh. Veien opp var smal og hullete og ganske tom for trafikanter.

Da jeg så et rundt skilt med rød ring ante jeg fare. Er veien stengt? Kanskje det er snø på toppen? Teksten på brevet som var klistret på skiltet var selvfølgelig på Italiensk- uforståelig. Noen få biler og motorsykler passerte og kom ikke tilbake - et godt tegn.

Jeg nådde toppen og veien dit var elendig. Snøfonner dekket veien noen steder. Myndighetene synes nok det er enklere å sette opp skilt enn å drive med vedlikehold.

Ned fra toppen var kontrastene enorme. Først åpent beitelandskap med husdyr på over 2000 moh. Så et enormt juv, både i dybde og lengde. En smal, svingete og hullete vei klorte seg fast til fjellsiden. Ødelagt rekkverk og ras i veibanen fortalte sin historie. Jeg kjørte sakte med fall på 8-10%.

Nede i god behold studerte jeg kartet. Det var tid for mat og overnatting, men hvor i dette forlatte landskapet? Som sendt fra oven kom fem ferierende italienere på terrengsykkel. Slik gikk det til at jeg ble med dem til pensjonatet de bor på i Marmora.

Telegrafé, Galibier, Lautaret og Isoard

Rommet jeg hadde på Hotel Europa i byen Saint Jean de Maurienne hadde sist blitt brukt av den franske proffsyklist Romain Bardet, nr tre i Tour de France 2017. En ære.

Gregory og jeg har hatt følge hele veien, siden våre planer for dagen var nesten like. Vi har også samme fart oppover, så vi passer hverandre fint.

Morsomt å bli litt kjent med en ung franskmann med felles interesse for sykling. Vi hjelper hverandre på turen og prater omtrent like dårlig Engelsk. Et slikt sammentreff skjedde fordi vi begge reiser alene.

Det ble fire pass idag, med navn som i overskriften omtrent. Alle kjent fra sykkelrittet Tour de France. Tre av dem er over 2000 moh. I dag ble turen omtrent 12 mil lang og 3400 høydemeter opp.

Været har vist seg fra sin beste side idag. Med spektakulære omgivelser hele veien blir det mange foto-stopp. I tillegg blir vi fotografert på vei opp og på vei ned av noen som håper at vi kjøper bildet etterpå.

Isère og Madeleine

Val d'Isère er en enorm skiresort, men ganske nedstengt nå. Ikke lett å finne et sted å spise og sove, men et engelsk par på liggende tandemsykkel viste vei. Det ble en god natt og fin frokost på hotell Bellier.

På grunn av det stengte passet col de l'Iseran ble dagens etappe en improvisasjon og en omvei. Heldigvis ligger jeg foran skjema og kan fortsatt regne med å rekke flyet hjem på fredag.

Første del av lørdagen fulgte jeg elva Isère nedover til Bourg Saint Maurice og
Moutiers. Nedover fra 1800 til 400 moh. Så begynte 25 km med oppoverbakker til Col de la Madeleine, som ligger på 2000 moh, eller nesten så høyt ihvertfall.

På toppen traff jeg franske Gregory. Han er alene på sykkel på vei fra sin hjemby utenfor Strasbourg og skal også ende opp i Nice, som jeg. Vi fulgte hverandre til hotellet han hadde bestilt i Saint Jean de Maurienne og har nå spist middag.

Gregory og jeg fant tonen og kommer til å ha følge i morgen. Da er planene våre ganske like. Deretter skal jeg til Italia, mens han tar en mer vestlig rute til Nice.

Det ble 12 mil og 2000 høydemeter i dag.

Lille Sankt Bernhard og Col de l'Iseran

I morres var bakdekket flatt. Egentlig greit å skifte slange før start og ikke langs veien, når jeg er i god driv. Første punktering etter 130 mil er bra.

Dagens første pass var Lille Sankt Bernhard på 2188 moh. Det var fin vei opp og lite trafikk. Nydelig vær og fantastisk utsikt både i retning Matterhorn og Mount Blanc.

Passet er også landegrense og nå er jeg endelig i Frankrike. Det første jeg la merke til var dårligere veier, hullete og oppsprukken asfalt og null rekkverk eller annen sikring mellom veien og stupet nedenfor. Kanskje tilfeldig....

Ned fra passet holdt jeg til venstre for ikke å tape for mye høyde. Flere små veier går her gjennom en blanding av eldre hus og nye hytter. Kom ned ved Saint Foy Tarentaise og tok hovedveien til Val d'isere, kjent fra verdenscupen i utfor.

Da jeg kom til Val d'isere oppdaget jeg at mitt neste pass, col de l'Iseran (2780 moh), var stengt. Veien er kjørbar til toppen, 16 km fram, men på den andre siden er det flere km som fortsatt er snødekt.

Det må derfor bli en stor omvei - tilbake og rundt. Hvordan det blir tenker jeg på til i morgen. Jeg blir her i natt og har fått meg en fin kveldstur til col de l'Iseran uten noe bagasje. Deilig.

Da ble det 10 mil og 2900 høydemeter i dag.

Sankt Bernhard og Aosta

Jeg fikk førsteklasses service på Hotell Terminus i Orsières. Jeg ble fulgt til rommet og fikk vasket tøyet mitt. En riktig hyggelig ung stab gjorde det beste for meg.

Store Sankt Bernhard pass (2469 moh) var formiddagens mål. Det gikk fint, med diverse fotostop underveis. Blant annet fanget jeg en stor stein i veibanen som det er fint å ikke få i hodet.

Vel framme tok jeg en enkel lunsj før nedturen. Fantastisk vær, men en del vind gjorde det kaldt på toppen.

Passet er grensen mellom Sveits og Italia. På sørsiden ligger byen Aosta. Jeg skal fortsatt vestover og holdt derfor høyden istedenfor å dra helt ned i sentrum.

Det var nok ikke det enkleste, for veiene holder ikke høyden, men går oppover og nedover for å binde sammen alle små og store bosettinger.

Men det var absolutt en vakker opplevelse. Fra nordsiden av Aosta-dalen fikk jeg panoramautsikt over byen og fjellene omkring, samtidig som jeg syklet gjennom mange små og vakre landsbyer.

Jeg har nå kommet til landsbyen Pré Saint Didier, ved foten av Mount Blanc. Nå har jeg fått ekte italiensk pizza og tysk øl. Deilig...

Det ble 10 mil og 2700 høydemeter i dag.

Langs Rhône

Elva Rhône kommer fra en isbre nær Obergoms og Ulrichen i Sveits, der jeg har overnattet. Dagens sykling ble å følge denne elvas løp vestover helt til Martigny. Elva fortsetter videre gjennom Genevesjøen og inn i Frankrike før den renner ut i Middelhavet.

Deler av strekningen er det skikkelig bra tilrettelagt med egen sykkelvei langs elvebredden. Andre strekninger er det tilrettelagt langs hovedveien.

 

Reisen i dag har gått fra 1400 moh til 500 moh. Fra den minste alpelandsby til pulserende byer, som Sion. Her fikk jeg se selvkjørende buss i praksis.

Nå har jeg forlatt elva Rhône og byen Martigny og dreid sørover mot Italia. Jeg har slått meg ned i den lille byen Orsiéres. Her får jeg nydelig mat og reine klær. Luksus.

Det startet med regn i morres, men været har gradvis blitt bedre utover dagen. Bortsett fra sterk vind som tidvis har truet med å slå meg i bakken. Det har blitt 14 mil på sykkelen, men under 1000 høydemeter.

Oberalp, Gottard og Nufenen

Værutsiktene var ikke gode i morres, men det var opphold da jeg la i vei fra Sedrun. Etter en time nådde jeg Oberalp pass (2045 moh).

I disse fjellområdene har sveitserne bygd et omfattende jernbanenettverk. Det er virkelig imponerende. I de bratteste partiene er det en egen taggete skinne midt i sporet som jeg antar hjelper toget opp, eventuelt kontrollerer farten nedover...

Neste bakketopp for dagen var St Gotthard pass (2108 moh), med start like utenfor Andermatt. Her er det både en ny og en gammel vei. Den gamle veien, som syklistene bruker, er tildels belagt med brostein. Så det ble ganske mye risting i kroppen i dag.

Strekningen fra toppen og ned har også brostein, men går i en trang dal hvor veibygging har vært vanskelig. Derfor er det helt utrolig det de har klart. En fem meter bred vei med brostein slynger seg nedover med utallige hårnålssvinger og forseggjorte murer. 

Det tok lang tid å trille de 12 km ned til Airolo. Jeg måtte jo stoppe å ta bilder og brosteinen innbød ikke til høy fart. Dessuten traff jeg et par andre tursyklister som jeg pratet med.

Da jeg nøt min pastalunsj i Airolo satte det inn med kraftig regnvær. Himmelen var svart og det datt ned vann i store mengder. Det lot ikke til å være kortvarig, så jeg hoppet i det....

Turen opp til Nufenen pass (2478 moh) ble derfor en trist affære. I øsende regnvær skulle jeg klatre opp 1300 høydemeter. Jeg kan si det ble vurdert noen alternativer på vei opp....

Så lenge du sykler bratt oppover er det greit å holde varmen. Selv med usle fem grader på toppen. Nedover er det lett å bli kald, så jeg svingte av ved første hotell nede ved Ulrichen og har nå fått varmen i kroppen. 

I dag ble det 85 km og 2600 høydemeter.

Surselva og Vorderrhein

Starten fra Lenzerheide i dag gikk ganske snart bratt ned mot byen Chur. I planleggingen av turen har jeg fra start vært bestemt på at ruta må gå nær denne byen og videre vest langs elva Vorderrhein i dalen Surselva (nei, jeg har ikke byttet om navnet på dalen og elva!!).

Dette veivalget har med topografi å gjøre og hvor det finnes landevei, naturligvis.

Ruta mi gikk like sør for byen. Etterhvert kom jeg inn på en flott sykkelvei midt i kulturlandskapet. Her var jeg ganske alene i gråværet mandag formiddag.

Hovedveien gjennom dalen (vei 19) er svært trafikkert og alternativet er en mindre vei på sørsiden. Den er hyggeligere, men lengre og har mange tunge bakker.

Det er som i Gudbrandsdalen for 10-15 år siden, Ole og Gustav, vi kunne velge hovedveien med masse trafikk eller gamleveien som gikk forbi alle gårdsbrukene opp og ned i dalsida. Det siste er trygt, men tungt.

Jeg valgte altså det hyggeligste alternativet. Gjennom mange små landsbyer hvor landbruket står sentralt. En kunstner som sveiser figurer av skrapjern skilte seg ut blant inntrykkene.

Så kom regnet og la en klar demper på stemningen. Kraftig regn som får syklister til å ta på regntøyet; skoovertrekk, regnjakke, regnbukse og regnhansker. Du er like våt om du har det på eller ikke, men du holder varmen.

En rødmalt benk sa meg at her er det flott utsikt. Hvis været er bra.

Jeg er nå kommet til Sedrun, et stykke opp mot Oberalp pass (2045 moh). Snaut 10 mil i dag og nesten 1900 høydemeter. Totalt er det nå blitt over 100 mil og slik sett er jeg halvveis på turen.

Engadin

Første uke er unnagjort og alt har gått fint. Ingen tekniske problemer, nok klær (selv om jeg har med meg minimalt) og passende utfordrende etapper. Det viktigste er likevel at kroppen klarer seg veldig bra.

Ved denne lille milepælen vil jeg takke for alle oppmuntrende kommentarer. Denne bloggen ble til etter mange spørsmål om hvordan jeg kunne følges på turen. Siden jeg er alene på tur er det fint å vite at jeg har en heiagjeng med meg hjemmefra.

Da jeg kom til Santa Maria i Val Mustair i går oppsøkte jeg hotellet der Jan og jeg bodde da vi krysset Alpene med terrengsykkel, men der var fullbooket. Jeg fikk isteden rom på Hotell Crusch Alba, et 500 år gammelt sjarmerende hus, midt i sentrum.

Dagens reise har foregått i finvær med temperaturer mellom 25 og 30 grader. Fra Santa Maria tok jeg hovedveien vestover mot Zernez. Et veiskilt viser at de er stolte av sin egen skihelt.

I bakkene opp mot Fuorn pass (2149 moh)
ender UNESCO-landskapet Val Mustair. Landbruket her har fått seg et godt utbygd vanningsanlegg, men de ser ut til å slite med ugressbekjempelsen....

Fra toppen går veien videre gjennom en skogkledt nasjonalpark, som er et populært utgangspunkt for fotturer i fjellet. Etterhvert kom jeg ned til byen Zernez (1475 moh) i  landskapet Engadin, med elva Inn i dalbunnen.

Jeg fulgte Inn motstrøms, men ikke helt til St Moriz. Ved landsbyen La Punt Chamues tok jeg fatt på Albula pass (2315 moh). På toppen fant jeg en vakker og bred dal som gjerne kunne vært i Norge.

Nå er jeg kommet til Lenzerheide, kjent fra verdenscupen i langrenn. Det er 15 km lengre enn planlagt. Dagens etappe ble da litt mer enn 10 mil og 2350 høydemeter.