Val di Sole

Det var en fin opplevelse å rulle inn mot Bolzano i morres, på grunn av oppmuntrende tilrettelegging for syklister inn mot bykjernen. Men været var mistrøstig. Å starte dagen med regn, med  utsikt til mer regn utover dagen, er ikke motiverende. Det innebærer høyst sannsynlig at syklisten vil være våt til skinnet hele dagen.

I Bolzano var Garmin super. Den loste meg enkelt gjennom en infløgt gatestruktur og rett på Strada del Vino, veien gjennom vindistriktet, til stigningene opp mot dagens første pass.

Ute av byen sprakk regnskyene opp og før de tøffe bakkene var sola der. Veien oppover var bred og fin med jevn stigning på 6-7% og i hårnålene var det fantastisk utsikt over vinmarkene der nede.

Omkring Mendola pass (1363 moh) er det skog, men mot vest åpner det seg etterhvert et flott kulturlandskap med fruktproduksjon og vakre små landsbyer. Her, i Val di Sole, føles det mer autentisk enn i turistmaskinene på høyfjellet.

I Male inntok jeg lunsjen, dobbel toast og cola. Da var det 30 km og bare stigning videre til Tonale pass, 1884 moh. Det ble en kraftprøve som var større enn jeg var forberedt på. Kanskje hadde jeg undervurdert dagens etappe eller så var det tidspunktet, at det siste passet kom helt på slutten av dagen. Jeg måtte ihvertfall stoppe flere ganger før toppen å riste litt løs...

På toppen var jeg godt fornøyd og kunne bare trille ned til målet, Ponte de Legno. Her ble jeg fisket inn av verten for et en-stjerners hotell, som eneste gjest. Byen forøvrig er fem-stjerners med vakker gammel bebyggelse og en brusende elv midt i byen.

Det ble 12 mil og 2650 høydemeter i dag.