Engadin

Første uke er unnagjort og alt har gått fint. Ingen tekniske problemer, nok klær (selv om jeg har med meg minimalt) og passende utfordrende etapper. Det viktigste er likevel at kroppen klarer seg veldig bra.

Ved denne lille milepælen vil jeg takke for alle oppmuntrende kommentarer. Denne bloggen ble til etter mange spørsmål om hvordan jeg kunne følges på turen. Siden jeg er alene på tur er det fint å vite at jeg har en heiagjeng med meg hjemmefra.

Da jeg kom til Santa Maria i Val Mustair i går oppsøkte jeg hotellet der Jan og jeg bodde da vi krysset Alpene med terrengsykkel, men der var fullbooket. Jeg fikk isteden rom på Hotell Crusch Alba, et 500 år gammelt sjarmerende hus, midt i sentrum.

Dagens reise har foregått i finvær med temperaturer mellom 25 og 30 grader. Fra Santa Maria tok jeg hovedveien vestover mot Zernez. Et veiskilt viser at de er stolte av sin egen skihelt.

I bakkene opp mot Fuorn pass (2149 moh)
ender UNESCO-landskapet Val Mustair. Landbruket her har fått seg et godt utbygd vanningsanlegg, men de ser ut til å slite med ugressbekjempelsen....

Fra toppen går veien videre gjennom en skogkledt nasjonalpark, som er et populært utgangspunkt for fotturer i fjellet. Etterhvert kom jeg ned til byen Zernez (1475 moh) i  landskapet Engadin, med elva Inn i dalbunnen.

Jeg fulgte Inn motstrøms, men ikke helt til St Moriz. Ved landsbyen La Punt Chamues tok jeg fatt på Albula pass (2315 moh). På toppen fant jeg en vakker og bred dal som gjerne kunne vært i Norge.

Nå er jeg kommet til Lenzerheide, kjent fra verdenscupen i langrenn. Det er 15 km lengre enn planlagt. Dagens etappe ble da litt mer enn 10 mil og 2350 høydemeter.